Epilog Karelen.

 Etter mine bange anelser de par første dagene i Russland, ble turen bare bedre og bedre. Trivelige reisekamerater, mye interessant å observere, og etterhvert ble været også flott. Man har fått med seg nyttige erfaringer på turen, og også noen overraskelser. Fint å ha med seg videre i livet. Nå trenger jeg ikke bare å skryte av at jeg har kjørt motorsykkel tvers over USA, men også et godt stykke vei i vår nabo stormakt, selv om det i det digre kontinentet, er bare å skrape litt i den ene kanten. Det ble virkelig det eventyret jeg hadde sett for meg. Takker til turfølget og til BMW klubben Troms, og ikke minst vår dyktige hærfører og guide, som gjorde dette mulig. Jeg har nok ikke lagt over grensa til Russland på egenhånd, men med denne erfaringen rikere, er ikke det helt urealistisk, iallefall sammens med noen kompissykler. Opplevde at det å kunne snakke litt russisk var en skikkelig døråpner, da engelskkunnskapene i denne delen av Russland var heller fraværende. Så det var et stort pluss at vi hadde med to som kunne språket.

 Thanks to the Captain.

11. Juli. Dag 9. Haparanda og heim.

Hard justis med frokost klokka syv og avgang klokka åtte. En nydelig morgen når vi kjørte tilbake til Finland og tok nordover Tornedalen. Litt sør for Munio begynte vi på mange mil med veiarbeide. De skal ta hele veien opp til Kilpis, og være ferdig i 2018. Mellom Karesuando og Kilpis har de lappet og fylt på kantene, så der har de kanskje ikke tenkt å gjøre det mer omfattende. Men jeg vil ikke anbefale noen å kjøre, uansett kjøretøy denne veien, før de er ferdige. Oppdaget at finnlenderne bruker armeringsmatter i veien. Og veidekket besto av grus i forskjellige varianter. Dette gjorde at endel mil tok uforholdsmessig lang tid. Vi sto å ventet på lysregulering, og fartsgrensa var satt til 50 over lange strekk. De var heller ikke spesielt flinke til å merke opp hvor man skulle kjøre. En plass lå jeg sist av fem sykler, de to forreste var fremmede sykler. Plutselig ser jeg de to bytte kjørefelt 90 grader, på tvers av veien. Mine to kompiser foran lå så nær dem at de måtte bremse ned i samme kjørefeltet som de kjørte i. Jeg regnet med at jeg klarte å skifte kjørefelt før jeg kom inn på den nylagte asfalten. Men jeg hadde alt for stor fart slik et jeg i stedet havnet opp i en langsgående, meter bred stripe med pukkstein, som lå langs etter asfaltkanten. Når jeg måtte bråbremse i denne stripa,  var jeg sikker på at jeg kom til å gå på siden, men jeg klarte å bremse ned og svinge ut av pukksteinen uten å tippe. Jeg antar at all min kjøring i god fart på varierende grusdekke, berget skinnet mitt denne gangen. Det ble middag i Karesuando, på samme kafe som jeg drakk kaffe, på min søndagstur i fjor sommer. Når vi kom ut derfra oppdaget Skognissen at han hadde punktert på bakhjulet, den sto helt på felgen. Jeg så for meg bergningsbil fra Skibotn, men heldigvis er det en bensinstasjon i enden av samme bygget. Der hadde de atskillig mer verktøy og utstyr, enn man finner på en norsk besinstasjon i dag. Så han fikk kjøpt seg et reperasjonssett for punktering. Eieren av stasjonen var behjelpeligheten sjøl, han heiv seg i bilen og ba Skognissen følge etter til et lite verksted noen hundre meter unna. Vi toppa bakhjulet med luft så han kunne følge etter. Der var de to mann som sprøyta noe stoff på dekket og fant hullet, plugga det med repsettet og fylte på med luft. Det holdt helt fint. To ting har jeg erfart på denne turen, på neste langtur har jeg med et skikkelig verktøysett og ett slikt repsett for punktering. De elleve milene videre til Kilpis gikk som sagt på brukbar lappa vei, så milene forsvant fort. Hos Antilla ble det bunkring av biff, før vi kjørte over til Moderlandet. Etter bensinfylling i Skibotn var neste stopp Gjestestua i Nordkjosbotn. Nå var Skognissen fra Markenes bare noen kilometer hjemmefra, mens romkameraten min skulle til Senja. Så her skiltes våre veier over en kaffekopp. Det kom noen få regndråper i Balsfjorden, men ellers rakk jeg akkurat hjem i tide, før regnet kom. Ute på Senja hadde det visst vært litt mere regn. Nesten så det var godt å klatre av sykkelen heime på tunet. Min totale kjørelengde på årets motorsykkelferie ble på 3240 km.

Romkameraten har bunkra.

Toppkofferten måtte utvides for å få plass til biffen.

Trip: 628 km

Totalt: 27683 km.