Utålmodig for å komme videre etter å ha fått påfyll.
Isoporkasse i fri dressur.
Selv Nikon har problemer med å få fram værforholdene.
Dagstur på 30 mil til Målselv i regnvær, og tildels ufyselige forhold.
Hvorfor legger man ut på tur i slikt vær? Jo, man må teste utstyret og se om man er rustet for slike forhold. Man trenger å øve på å kunne kjøre på slike dager også. Særlig her nordpå kan man ikke forvente bare solskinnsdager. Noen har sykler som er lagd for å kjøre langs California Beach i solskinn, og som er dårlig egnet for nordnorsk sommervær. Mens noen av oss har satset på sykler som er lagd for å klare slike utfordringer. Vi drar på lange turer over flere dager, og kan ikke alltid stole på at yr.no har truffet med langtidsvarslet. Slike somrer som i år ville man aldri komme avgårde, hvis man skulle vente til det var full sol over hele værkartet i 10 dager fremover. Og noen av oss har en drøm om en gang å komme avgårde på den ultimate langturen, den som skal vare i flere uker og kanskje måneder. Den som innbefatter 10-talls land og kanskje flere verdensdeler. Noen er så heldige å komme avgårde, for andre blir det bare med drømmen og turene på kartet, eller turplanleggeren på datamaskinen. Det handler om prioriteringer og forpliktelser.
Nåvel, tilbake til turrapporten. Det hadde allerede begynt å regne godt når jeg var ferdig oppsalet og klar. Valgte de tykkeste hanskene som jeg mente skulle være vanntette, til tross for at temperaturen var 15 grader. Gjorde tabben med å ha hanskene utenpå jakken, noe som er best i tørrvær, for ikke å få trekk oppover armene. Men nå randt det vann fra jakken og inn i hanskene. Måtte stoppe i Ramfjorden og endre på dette, hanskene inni jakka. Det viste seg at hanskene ikke var vanntette, snart ble det fuktig og etterhvert vått. På med varmeholkene i 12-15 grader! Men etterhvert veide de også et par kilo hver. På Heia ble det derfor stopp med bytte av hansker. På med mine 10 år gamle, mellomtykke hansker. de ble også fuktige inni etterhvert, men holdt nå sånn nogenlunde vekta. Plastovertrekkene forble iallefall i kofferten, de vottene er noe drit å kjøre med.
Vel, nok om hansker. Regntøyet hadde jeg valgt å la ligge hjemme denne gangen. Ville teste Rukka Goretexen i ruskevær. Og den holdt som ventet mål, like tørr på T-skjorta etter timer i regn. Klærne blir søkkvåte utvendig, men det innerste laget er tørt. Også her blir vekta ei utfordring etterhvert. Men så snart det er litt opphold hjelper fartsvinden godt på klestørken. Ikke slik idag.
Så til det mest positive! Like tørr på beina i BMW-støvlene etter 4-5 timer med tildels mye vann på veien. Noe annet enn lærbootsa under slik forhold, ja. Moralen blir, stol på membranstøvler på langturer og la lærstøvla være til solskinnsturer i nærmiljøet :-) Nå er det jo en kjennsgjerning at ikke alle moderne membranstøvler er like vanntette heller. Her må man nesten bare stole på produkttestene i Mc-pressa og tildels betjeningen i utstyrsbutikken, men regne med å gjøre noen bomkjøp innimellom. Eller man kan jo satse på en av de skikkelige, store touringmaskinene med kåpe og vind/vann-avvisere i alle retninger. Men da er det jo igjen vekta som blir utfordringen, og håndteringen og underlaget fort et problem. Og vi driver da med utendørsaktiviteter og sitter ikke i stålbur, gjør vi vel?
Fra Heia gikk turen på "baksida" av Takvatnet og til Skjold, før jeg fortsatte til Rundhaug i Målselv. Alt fra nylagt, speilblank asfalt med oljeflekker på, til veiarbeidsområder med lausgrus, vaskebrett og veihull. GSén takler alle forhold med glans. Det blir rytterens evner som står for eventuelle begrensninger. Da er vi tilbake til at dette må det øves på, under de verst tenkelig forhold. Alternativet er å bli hjemme. Gud forby det. For det handler også om sikkerhetsmarginer. Man må kunne stole på utstyret, og man må kunne stole på sæ sjøl og sine vurderingsevner og ferdigheter. Når man kjører på søkkvåte veier av vekslende kvalitet, med hjulspor, vannplaningsproblematikk, må man kunne stole både på dekkene og på mannen i salen. Han kan velge å bli liggende i bilkø avventende, eller han kan kjøre aktivt og angripe. Likevel kan man ikke drive konkurranseidrett etter landeveien, og la sikkerhetsmarginene bli for små. Man kan ikke la Skytsengelen overta roret fullstendig. Noen ganger bør man vurdere å stoppe og ta en pause, og la bilkøa dra avgårde. Man bør kanskje la forbikjøringa av den ene traileren være. Statistikkene viser iallefall en tendens til at ulykkestallene i stigende grad inneholder dårlig trente, middelaldrene MC-førere, i stedet for overmodig ungdom, som før i tiden. Repetisjonskurs og trening på bane er iallefall gode tiltak i så måte, i forhold til de som uten noengang ha sittet på en MC, vil forby MC-kjøring i dette overbeskyttende samfunnet Nåvel, gode relasjoner med Skytsengelen er en fin ting uansett.
Innlagt pause hos familien med påfyll av karbohydrater før hjemturen starta. Kjørte nå ned til Olsborg og tok E6 og E8 den vanlige veien gjennom Takelvdalen, Balsfjorden og Ramfjorden. Malangen ble vurdert, mindre trafikk, men ventetida på ferga var ikke fristende, skal bli fint med den nye tunellen på slike dager, men ferga vil nok bli savnet på solskinnsdagene. På Vollan fikk også GS´en påfyll i form av dyre dråper fra Statoil, et paradoks at drivstoffet nå er rimeligere i Tromsø enn her inne, til tross for de ekstra 70-80 ørene for literen vi betaler i byen, for å slippe bompengering. Men det endrer seg vel når forbrukerne oppdager overprisingen som jeg har en mistanke om eksisterer på Vollan for tiden.
Her innerst i Balsfjorden var det sterk kuling, til bortimot liten storm i kastene, løse gjenstander fauk gjennom lufta. Bilistene sprang med Statoilkoppene med jakken over haue, hoderystende til en rolig, avslappet MC-tulling som kunne være ute i slikt vær. Den sterke vinden varte ikke så lenge, det ble etterhvert lengere opphold mellom regnskurene og vinden hjalp til med å redusere vann-nivået i veibanen. Hjemme på Kvaløya gløtta såvidt sola fram og det ble nesten trivelig, før det var stopp i garasjen.
Det ble iallefall den testen av utstyr som jeg ønska. De som har giddet å lese så langt, skjønner også at man får god tid til å filosofere, og ha kontakt med sæ sjøl og sin Skytsengel der inne i hjelmen. I tillegg blir man i stand til å sette større pris på solskinn og tørr asfalt, og vet samtidig at man står bedre rustet til å takle ruskevær den dagen man blir overrasket av det. En dag er man kanskje i den heldige situasjon at man kan ta en dag eller to ekstra i teltet eller på hotellrommet, se på værmeldinga og vente på bedre forhold. Eller man blir kanskje nødt til det. Under fjerne himmelstrøk kan det være verre vær enn en nordnorsk sommer, som han sa han i værret.
Likevel er det nå godt da, å legge seg oppi i et skikkelig varmt karbad med et drygt glass rødvin, etter sånn ei økt. :-D
Trip: 300km
Totalt: 20621km
Gården på ytre Kibergnes.
Fin vegstandard!
