Prøvekjøring 2017 modell

Dro fredag ettermiddag til Tromsø Motor for å høre om de hadde tid til å nullstille Servicevarselet på sykkelen, men som jeg mistenkte hadde de det for travelt. Når jeg gikk ut døra la jeg merke til at den hvite demosykkelen sto med prøveskilt utenfor. Var akkurat en kar som var kommet tilbake fra prøvekjøring. Jeg snudde i døra og ba om å få prøve den. Første følelsen var hvor mye tightere en ny sykkel er enn en fire år gammel, som er gått 28000 km. Men jeg skylder mye må nye dekk :-) Dekk, ja. På denne var det Anakee III, og i litt fart hørte jeg tydelig den metalliske ulyden som jeg regner med kommer fra dekkene. I rolig tempo hørte jeg ikke noe unormalt. Men min går altså mye penere i fra 60-70, så nå er jeg enda mer i tvil om hva jeg skal gjøre med dekkene. Ellers likte jeg ikke vindskjermen som står på denne sykkelen, kappet tvers av øverst, også mer "flaggrete". Sannsynligvis henta fra GSA modellen. 2013 modellen har et mye penere design på vindskjermen, men sikkert mindre effektiv. Gearskift Pro kjentes bra ut, men krever nok endel tilvenning. Må i enda større grad gire på rett turtall og avpasse med gassen. Prøvde blant annet å gire helt ned i første ved stopp i en rundkjøring, og holdt på å kvele motoren. Men man kan jo fortsatt bruke clutchen, og gearkassen var mykere på andre og tredjegir enn min. Keyless er selvfølgelig kjekt å ha, med sine ekstra utfordringer som man må venne seg til og ta høyde for, uten at jeg har helt oversikt over hva disse er, da jeg har bare gamle biler og sykkel. Denne demomodellen tror jeg må ha ekstra lav sal, for jeg syns jeg ble utrolig sammenkrøket. Så jeg måtte stille opp setet, og jeg måtte endre til BC Custom på computeren for å få den mest mulig lik min. Jeg avsluttet også i Dynamic Mode. Stakkars nestemann som skal ut å teste. Det var også noe endring på stilling av ESA på de forskjellige kjøremodusene, men det er muligens bare endringer i benevnelsen i displayet. Konklusjonen er iallfall at jeg ser absolutt ingen grunn til å oppgradere fra en standard GS 2013 modell til en 2017, med forbehold om at det er noe jeg har oversett. Så da skjønner jeg godt behovet til BMW for å komme med en større oppgradering til neste år, hvor man også gjør endringer på motoren. En ting skal sies, jeg syns designet på fronten er penere på 2017 modellen, hvor hvalrosshuggtennene er filt av :-D

Kom på at styredemperen nok bidrar til at sykkelen virker tightere og mer retningsstabil i fronten. Jeg vurderer å ettermontere en styredemperen til 5000kr. Regner med det vil forbedre sikkerheten betraktelig. Dette er en problemstilling som bare gjelder 2013 modellen. I tillegg er det gjort noe på motoren som skal gi GSen roligere gange ved krypkjøring. Lite av den sorten på denne prøveturen, så det tenkte jeg ikke over.

Rallyeoppsett

Tidlig morgen på sykkelparkeringa på jobb.

Rallye:
Etter Russland-turen ble det grundig vask, og så satte jeg på Rallyesetet. Det er ikke så mye i bruk siden det er hardt i stoppen, og gjør setehøyden til 88 cm, det er en cm høyere enn orginalsetet på høyeste innstilling. Men det er samme setet som BMW i dag leverer på sin Rallye utgave. Så man kan si jeg var forut for min tid. Det fine er at sykkelen kan forvandles fra en stor Adventure maskin til en smekker offroadmaskin.

Service:
Mandag 24. Juli hadde jeg sykkelen på årsservice eller 30.000 km. Den var da gått 27724 km.
Servicen kom på 5800 kr med BMW klubb rabatt. Det var 4 timers arbeid. Skifte av motorolje/filter og kardangolje. Jeg har forløpig ikke betalt for nye bremseklosser bak. Disse var kjørt bare 11000 km. Jeg ba dem justere fotbremsepedalen, den gikk alt for dypt før den tok. De stilte pedalen på max, likevel gikk den dypt i forhold til en forrige generasjon som sto der og en helt ny sykkel. Så jeg fikk avtale om ny time 4. September for å forske mer på dette, derfor slapp jeg også betale bremseklossene foreløpig. Ellers hadde de glemt å nullstille Servicevarselet på sykkelen og oljenivået er bare halvt på glasset. Jeg fikk oljevarslet på etter første prøvetur samme kveld. Men girkassen virker mykere, så jeg har bestemt meg for å kjøre og se hvordan det går foreløpig.

Tips:
For de som bruker Cruise Contol. Min Roomis på Russland-turen la merke til at det blinket i bremselyset når jeg med CC på, kom i for god fart inn mot en sving. Han spurte om dette var for å slå av Cruise Control. Når jeg svarte bekreftende sa han at jeg kunne slå den av med å vri gasshåndtaket motsatt vei, fremover. Jeg stilte meg tvilende til dette siden gasshåndtaket går helt tilbake når man slipper det. Men han sa det var slik på Harleyen han hadde kjørt i USA. I etterkant kom jeg på at det vel faktisk var slik også på de Ultra Glidene vi kjørte på Route 66 i 2006. Og når jeg testet dette etterpå stemte det, men man må ta ganske bra i. Dette har jeg enten glemt, eller aldri lest i innstruksjonsboka. Men siden da har jeg spart på bremsene :-)

Dekk:
Tromsø Motor mente bakdekket var nesten utslitt, men at det varer noe kilometer til.
Fordekket er nå vel halvslitt mye bedre, jeg har nesten ingen vibrasjoner i styret, mot når dekket var nytt. Men det blir ikke Metzler Tourance Next en gang til. Jeg har også bedt dem stille styret opp til orginal posisjon, siden jeg kom på at dette var noe jeg fikk dem å fikse rett etter at jeg fikk sykkelen levert. Tenker at dette kan forsterke vibrasjonene. Det kom av at på 2007 modellen var styret så langt bak at det nesten tok i tanken ved fullt utslag. Jeg hevet det en tanke, men det lå fremdeles mye bakover, så den nye sykkelen ble veldig uvant. Muligens blir det Michellin Anaakee 3 neste gang, men jeg er skeptisk siden flere har klaget på syngende støy fra dette fordekket. Hvis ikke vibrasjonene i fronten blir bedre, vurderer jeg å få montert styredemper.

Epilog Karelen.

 Etter mine bange anelser de par første dagene i Russland, ble turen bare bedre og bedre. Trivelige reisekamerater, mye interessant å observere, og etterhvert ble været også flott. Man har fått med seg nyttige erfaringer på turen, og også noen overraskelser. Fint å ha med seg videre i livet. Nå trenger jeg ikke bare å skryte av at jeg har kjørt motorsykkel tvers over USA, men også et godt stykke vei i vår nabo stormakt, selv om det i det digre kontinentet, er bare å skrape litt i den ene kanten. Det ble virkelig det eventyret jeg hadde sett for meg. Takker til turfølget og til BMW klubben Troms, og ikke minst vår dyktige hærfører og guide, som gjorde dette mulig. Jeg har nok ikke lagt over grensa til Russland på egenhånd, men med denne erfaringen rikere, er ikke det helt urealistisk, iallefall sammens med noen kompissykler. Opplevde at det å kunne snakke litt russisk var en skikkelig døråpner, da engelskkunnskapene i denne delen av Russland var heller fraværende. Så det var et stort pluss at vi hadde med to som kunne språket.

 Thanks to the Captain.

11. Juli. Dag 9. Haparanda og heim.

Hard justis med frokost klokka syv og avgang klokka åtte. En nydelig morgen når vi kjørte tilbake til Finland og tok nordover Tornedalen. Litt sør for Munio begynte vi på mange mil med veiarbeide. De skal ta hele veien opp til Kilpis, og være ferdig i 2018. Mellom Karesuando og Kilpis har de lappet og fylt på kantene, så der har de kanskje ikke tenkt å gjøre det mer omfattende. Men jeg vil ikke anbefale noen å kjøre, uansett kjøretøy denne veien, før de er ferdige. Oppdaget at finnlenderne bruker armeringsmatter i veien. Og veidekket besto av grus i forskjellige varianter. Dette gjorde at endel mil tok uforholdsmessig lang tid. Vi sto å ventet på lysregulering, og fartsgrensa var satt til 50 over lange strekk. De var heller ikke spesielt flinke til å merke opp hvor man skulle kjøre. En plass lå jeg sist av fem sykler, de to forreste var fremmede sykler. Plutselig ser jeg de to bytte kjørefelt 90 grader, på tvers av veien. Mine to kompiser foran lå så nær dem at de måtte bremse ned i samme kjørefeltet som de kjørte i. Jeg regnet med at jeg klarte å skifte kjørefelt før jeg kom inn på den nylagte asfalten. Men jeg hadde alt for stor fart slik et jeg i stedet havnet opp i en langsgående, meter bred stripe med pukkstein, som lå langs etter asfaltkanten. Når jeg måtte bråbremse i denne stripa,  var jeg sikker på at jeg kom til å gå på siden, men jeg klarte å bremse ned og svinge ut av pukksteinen uten å tippe. Jeg antar at all min kjøring i god fart på varierende grusdekke, berget skinnet mitt denne gangen. Det ble middag i Karesuando, på samme kafe som jeg drakk kaffe, på min søndagstur i fjor sommer. Når vi kom ut derfra oppdaget Skognissen at han hadde punktert på bakhjulet, den sto helt på felgen. Jeg så for meg bergningsbil fra Skibotn, men heldigvis er det en bensinstasjon i enden av samme bygget. Der hadde de atskillig mer verktøy og utstyr, enn man finner på en norsk besinstasjon i dag. Så han fikk kjøpt seg et reperasjonssett for punktering. Eieren av stasjonen var behjelpeligheten sjøl, han heiv seg i bilen og ba Skognissen følge etter til et lite verksted noen hundre meter unna. Vi toppa bakhjulet med luft så han kunne følge etter. Der var de to mann som sprøyta noe stoff på dekket og fant hullet, plugga det med repsettet og fylte på med luft. Det holdt helt fint. To ting har jeg erfart på denne turen, på neste langtur har jeg med et skikkelig verktøysett og ett slikt repsett for punktering. De elleve milene videre til Kilpis gikk som sagt på brukbar lappa vei, så milene forsvant fort. Hos Antilla ble det bunkring av biff, før vi kjørte over til Moderlandet. Etter bensinfylling i Skibotn var neste stopp Gjestestua i Nordkjosbotn. Nå var Skognissen fra Markenes bare noen kilometer hjemmefra, mens romkameraten min skulle til Senja. Så her skiltes våre veier over en kaffekopp. Det kom noen få regndråper i Balsfjorden, men ellers rakk jeg akkurat hjem i tide, før regnet kom. Ute på Senja hadde det visst vært litt mere regn. Nesten så det var godt å klatre av sykkelen heime på tunet. Min totale kjørelengde på årets motorsykkelferie ble på 3240 km.

Romkameraten har bunkra.

Toppkofferten måtte utvides for å få plass til biffen.

Trip: 628 km

Totalt: 27683 km.

10. Juli. Dag 8: Kostamuksja - Haparanda

Siste dagen i Russland. Ikke mange kilometerne til grensa. Fortsatt det samme, flotte været fra dagen før. Nok en gang ble det spennende minutter på tollstasjonen. Vi ble sjekka skikkelig både vi og utstyret, også med narkotikahund. Tok litt kortere tid enn innreisen, da vi slapp å fylle ut noen dokumenter i flere eksemplarer. Heldigvis kom vi alle helskinna ut. I Finland sjekka de bare passet, så var vi inne i EU. Nå gjensto bare noen og tjue mil for de fleste av gjengen. De tok inn på Scandic Hotell i Oulo. Vi var tre som hadde det litt travlere med å komme oss heimover, så vi fortsatte 13-14 mil til, opp til Torneå. Det gikk fort på motorveien mellom Oulo og Kemi med 120 fartsgrense. Ved å kjøre over til Sverige fikk vi en time ekstra, så da var det rimelig tidlig kveld på Stadshotellet i Haparanda, ved åttetiden. Det ble burger og øl på hotellet, før vi tok tidlig kveld. Tirsdag var det meldt bra vær over nordkalotten, mens onsdagen meldt regn, så vi satset på å ta resten av hjemveien på ei langøkt. Ble ingen bilder denne dagen, oppdaget jeg etterpå.

Trip: 427 km

Totalt: 27053 km

9. Juli. Dag 7: Kem - Kostamuksja

Våknet på natta badet i svette, så jeg måtte snu dyna og prøve å få sove videre. Morran etter følte jeg meg heldigvis i bedre form, bestilte Kash, grøt, til frokost. Det var bra, for nå hadde vi over 30 mil å kjøre til grensebyen Kostamoksja. Når vi svingte av på veien vestover, ble veien så dårlig at vi trodde vi hadde kjørt feil og snudde. Men på bensinstasjonen fikk vi vite av en trailersjåfør at det var ca. 2 mil med elendig vei og veiarbeid, før det ble litt bedre. Selv om jeg fortsatt var litt småurven, var det bare å slippen GSen løs på grusen. Nå steg humøret og trivselsnivået betraktelig. Vi hadde en skikkelig hardbarka Biker med oss på turen. Han stoppet da han hørte en urovekkende lyd fra forgaffelen på sin K1200LT. Heldigvis var det bare bremsekaliperen på høyre side av framhjulet, som hang og slang etter bremseslangen. Begge boltene var borte. Men Nisse visste straks råd, han fant fram verktøysettet og lånte en bolt fra kaliperen bak, og skrudde kaliperen framme skikkelig fast med den ene bolten. Dette holdt til Oulo i Finland, hvor det er en stor BMW forhandler. Vi hadde ikke kjørt langt videre før noe stort, svart flaug gjennom lufta. Det var Skognissen som mista høyre sidekoffert. Russisk veiarbeid tærer på utstyret. Heldigvis åpna ikke kofferten seg, så han slapp å plukke underbuksene opp bortetter veien. Han hadde plages med låsen på kofferten siden Kirkenes, heldigvis var ingenting mer ødelagt, så det tok bare Bikeren noen få minutter å få den festet igjen. Det holdt helt hjem til Balsfjorden. Resten av turen forløp greit når vi etterhvert kom inn på bedre vei. Vi ankom Hotell Nord i Kostamoksja tidlig på ettermiddagen. På dagens tur hadde temperaturen steget til over 20 grader og sola skinte. Hver gang vi stoppet ble vi omringet av diger, russisk klegg. Den var nesten dobbelt så stor, og mer oransje i fargen og så rimelig fryktinngytende ut, men den var ikke veldig aggressiv. Men det smalt godt i visiret når man ble truffet av disse bombeflyene. 

Etter ankomst hotellet var jeg derfor ikke usein å få på meg shortsen i håp om å få meg en utepils, men det var ikke så mye som en krakk utenfor det fine hotellet. Så etter første kjørepilsen var det opp å få på langbukser. Når jeg kom ned hadde vi fått besøk ved bordet av 2 russere, eller den ene var fra Ukraina. De hadde fylt bordet med øl og vodka, i tillegg til en lokal pastarett som vi måtte smake på. Senere gikk vi på en annen resturant hvor det var bursdagsselskap i en stor familie. Så her ble det dans og moro. En ny trivelig kveld. Vi forsynte oss av en stor buffet, og det kosta som vanlig nesten ingenting.

Flere krigsminnesmerker over falne soldater. Alle dekket med blomster.

Trip: 319 km

Totalt: 26626 km

8. Juli. Dag 6: Soloveski

Hele lørdagen var satt av til å besøke øygruppen Soloveski midt ute i Kvitsjøen mellom Kem og Arkangelsk. Munkeklosteret her fra 1500-tallet står på Unescos verdensarvliste. Fergeturen en vei var på to timer, og det var mye vind og krapp sjø midt imot på turen utover. De delte ut spyposer, og de var i bruk, riktignok ikke av oss vikingene fra Norge. Vi hadde ikke lest oss opp på øyene, så vi hadde ikke ordnet med guidingen eller transport, så det ble til at vi besøkte klosteret og alt av souvernierbutikker. På ettermiddagen var vi også innom et interessant båtmuseum med engelsktalende guide. I tillegg ble det kafébesøk og mat ute på øyene. Jeg ble veldig uvel etter båtturen, kjentes ut som omgangssyke. Fikk smerter i musklene i beina, og søkksvett. Var også på toalettet og prøvde å få kastet opp. Heldigvis hadde vi bare 17 km å kjøre etter to timers båttur innover igjen, hvor jeg tilbrakte mye tid på dekk. Vinden hadde stilnet av og det var nesten havblikk. Det ble også sol og litt varmere på ettermiddagen. Vel innkvartert på hotellet Kemka utenfor byen Kem, tok jeg varm dursj og en 400 grams Ibux, før jeg kraup under dyna. De andre gikk på middag. Formen la en liten demper på min opplevelse av Soloveski, men det var likevel en interessant og spennende dag med mye kultur og mindre MC-kjøring.

Var endel munker og prester å se i klosteret :-)

Solnedgang over Kvitsjøen.

Trip 17 km

Totalt 26308 km

7. Juli: Dag 5: Kandalaska - Kem

Rolig oppstart i oppholdsvær, selv om temperaturen bare var sånn åtte, ni grader. Korte dagsetapper gjorde at det ikke ble noe stress, kun noen få timer i salen. Etter noen mil kom vi inn i Karelen Oblast. Merket fort at det ble litt mer sivilisert og ryddig langs veien. De svenske og finske skogene er ingenting i forhold til de russiske, svære ubebodde områder med varierende myrområder, vann og skog. Neste aldri en avkjøring å se, ikke en postkasse, og russerne hadde ikke spandert mange veiskilt. Ingen fartsgrenseskilt, ikke avstandsskilt, stort sett ingenting å se. Nå ble det mer veimerking, forbikjøring forbudt over bakketopper, etc. Vi stoppet ved polarsirkelen og her traff vi tre andre motorsyklister fra Russland. De var greie karer og tok bilder sammen med oss. På ettermiddagen kom vi til krysset hvor vi skulle ta av til Kem, byen ved Kvitsjøen. Her var det to mil med dårlig veidekke, så det gikk ikke fort, men russerne kjørte stort sett i samme fart overalt. Vi kjørte gjennom byen og til et hotellkompleks som nok var bygd opp rundt turismen ved fergekaia til Soloveski øyene. Flotte tømmerhus med titalls rom i hvert av dem. Her var det også en trivelig resturant, her spiste jeg en fisketallerken med skalldyr. Kjempegod mat. Vi romkameratene avsluttet kvelden med en Beluga vodka, tsarens egen vodka.

Syklene sjekkes før avgang.

Fjerde landet jeg passerer polarsirkelen i.

Resepsjonen.

Vår hytte nr. II

Trip: 333 km

Totalt: 26308 km 

6. Juli. Dag 4: Murmansk - Kandalaska

Starten på neste dag i Murmansk, ble av den dramatiske sorten. Ble vekket klokka tre om natta av en intens banking på romdøra og ei dame som ropte: Mr. Pettersen. Trouble with the Bike. Hoppa i buksa og vekket romkameraten. Vi gikk ned i resepsjonen og fikk beskjed om at politiet hadde vært der og sagt at vi måtte fjerne syklene innen en halv time, ellers kom de tilbake og fjerna dem. Reiselederen spurte ved ankomst etter den bevokta parkeringa, som han hadde lest om ved booking på nettet, men fikk til svar at noe sånt eksisterte ikke, så vi skulle bare la syklene stå langs veggen ved inngangen. Nå gav samme dama oss en lapp med et lite kart og et nummer på. Vi skjønte ikke hvem dette nummeret var til. Noen gikk rundt kvartalet og rekognoserte, da fant de en gubbe som satt i et skur med en inngjerdet parkering. Så vi kjørte syklene dit og der sto de trygge resten av natta. Vi betalte 2000 rubler for 7 sykler, det blir 40kr pr sykkel. Sikkert kjempedyrt i Russland, men for oss hadde det vært atskillig bedre at de hadde kommet med dette på ettermiddagen. Ble ikke mye mer søvn denne natta.

Frokosten besto av to smakløse pølsestubber og pasta makaroni, med noe brød i tillegg. Dette hotellet får ikke våre anbefalinger, det var snuskete, mildt sagt. Ute på veien regnet det tett. Det var mye trafikk i Murmansk, og guiden hadde lite lyst til å kjøre rundt i sentrum for å finne statuen av "den ukjente soldat", så dermed gikk mitt største mål for turen, i vasken. Dermed kom vi oss ganske kjapt ut på E105 mot Kola by, før veien svingte rett sørover. Vi slet litt med mye trafikk på motorveien. Det ble sagt at vi måtte holde fartsgrensa på 80, for å unngå politiet, og bli tatt i fartskontroll. Dette ble alt for sakte. Tungtrafikken tok oss igjen og det oppsto farlige situasjoner. Gikk bedre mot slutten av dagen, farta ble satt opp, og det avtok etterhvert med trafikk. Vi leita litt i et loslitt strøk før vi fant hotell Inn Grinvich i Kandalaksja. Her ble det en helt annen mottagelse. Vertinna og det som kanskje var eieren, kom ut og tok i mot oss. Han flytta en svær, svart Range Rover to ganger, for å ordne plass til alle syklene. Jeg og romkameraten fikk et nyoppussa rom som bare en gjest hadde bodd på før, i en egen fløy av hotellet. I tillegg var det en kjempetrivelig resturant, så det tok ikke lange tiden før man satt med kjørepils, og bestilte spekesild og potet. Senere på kvelden ble det en trivelig middag. 

Men så langt hadde jeg en dårlig følelse, og tenkte at dette var "No Country for Old Men".

En dag i regnhyre.

Ankomst Inn Grinvich i Kandalaksja.

Trip: 250 km

Totalt: 25956 km

5. Juli. Dag 3: Kirkenes - Nikel - Murmansk

Kom oss ikke avgårde før i tolvtiden, da noen måtte på det russiske konsulatet og levere ny visumsøknad. Det var blitt forbyttet bilder på visumet. Det tok bare to timer, i forhold til den opprinneleg søknaden, som tok halvannen måned å få i orden. Så bar det avgårde til Storskog. En hyggelig norsk betjent på den norske tollstasjonen ønsket oss god tur før det bar videre til den russiske. Her brukte vi godt over en time å få godkjent innreise for åtte nordmenn. Den kvinnelige, russiske politibetjenten var lite fornøyd med mitt vognkort, som har ligget under salen og blitt vått. Understellsnummeret lot seg ikke lese. Tror jeg ble berget av å vise Mine kjøretøy under Bil og henger appen til Statens Vegvesen. Ikke mange smil å se på den tollstasjonen. Langt om lenge kom vi oss i kjøringa. Etter et par kilometer ble vi stoppet ved en militær kontrollpost, som også skulle sjekke passet. Alle kom videre. Neste stopp ble i Nikel, for en fæl utpost. Støvete og svovelaktig lukt, masse løs sand som ble virvlet opp av bilene. Skitne, alvorlige mennesker, mens Kamerat Lenin overvåkte det hele.

 

Vi kjørte til neste by Zapoljarne og spiste lunch der. Bra vi hadde med oss gode guider. Hva er det som tilsier at det er en bedre resturant her? Men i minibanken fikk vi tatt ut rubler. Videre langs veien mot Murmansk kom vi til Litsa. Her ved Nordfronten var det russerne fikk stoppet det tyske angrepet ledet av GeneralOberst Dietl, Helten fra Narvik, som tyskerne kalte han. Biler som passerte monumentene, tutet i respekt for de falne. 

Når vi ankom Murmansk og krysset broen, kom også regnet, og det ble tøft å holde gruppa samlet inn til hotell Maryak. På kvelden ble det en bedre middag på restaurant Polary Zory, og første møte med den russiske vodkaen.

Hotel Maryak.

Trip: 250 km

Totalt: 25706 km

Tirsdag 4. Juli. Dag 2: Tana - Kirkenes via Pasvikdalen.

En nydelig morgen ut fra Rustfjelbma. Bare 16 mil å kjøre til Kirkenes, inga stress, varmt og fint i været.

Flotte veier, vakker himmel og masse frisk luft. Tana bru og Varangerbotn ble lagt bak oss, mens skodda hang ute over Vadsø. Det ble kaffe og vafler med gredde og sylt i Neiden. Når vi kom til Hesseng, fire kilometer før Kirkenes tok vi av sørover Pasvikdalen. Jeg har hatt en drøm om å komme meg inn til Nyrud etter å ha sett diverse TV-programmer derfra. I 2014 gjorde vi et forsøk med bobilen, men snudde på grunn av dårlig vei. Denne gangen gikk det bedre med skikkelig verktøy, GS. Vi kjørte helt inn til Nyrud og pratet med de to betjentene som var stasjonert der. Det var nesten for varmt å kjøre, 27,5 grader på det varmeste. På returen var vi også innom Bjørnevatn og Syd-Varanger gruver. Vi ankom Kirkenes i femtiden, da var flere av de andre som kjørte via Finland ankommet. Etter å ha skiftet ble det pizza og noen øl på Ritz. Det var blitt kluss med visumene til et par av gutta, så det kan bli en spennende dag i morgen.

Trip : 368 km

Totalt: 25456 km

Mandag 3. Juli 2017: Tromsø - Tana

Da var vi igang med sommerens store eventyr. Start fra Tromsø like før syv på morran i Rain mode, ferge fra Breivikeidet 08:10. I Olderdalen var det på med regnhyre. På Kvænangsfjellet var det så mye skodde at vi gidda ikke stoppe på Gildetun. Så da ble det burger til lunch på Kafé E6 i Burfjord. Så ikke noe til Villhøna. Veiarbeid med sleip grus ved første nytunnelen etter Burfjord. Når vi kom inn i Finnmark fylke kunne vi ta av regndressen igjen. Resten av dagen hadde vi bare en skikkelig eling som kom som katta utav en sekk i Stabbursdalen. I Alta ble det bare en kjapp bensinfylling, men turen etter E6 gjennom Nordlysbyen tar en halvtime med alle 40/50 sonene. Det gikk i godt driv over Sennalandet, kaffe og is i Lakselv, over Børselvfjellet til Ifjord. Da kom vi endelig til hva vi hadde kjørt kysten for, turen over Ifjordfjellet. 4 mil med fantastisk vei. Visstnok tildelt en eller annen pris. Men så var det tilbake til mer vanlig veistandard siste strekket til Rustfjellbma, hvor vi ankom Tana Vertshus 20:00. Vi ringte fra Lakselv og fikk bestilt middag ved ankomst. Nydelig stekt laks med passende drikke til. Det tar tid å kjøre 64,5 mil innklusive to ferger på tilsammen en time i Nord-Norge, kunne vi konstatere.

Regndress av.

Lysning i sikte.

Islagte vann på fjellet.

Ifjordfjellet.

Trip: 645 km

Totalt: 25088 km